Å finne ro når alt er i endring

Å lukke øynene er noe av det beste som finnes. Å stenge verden ute for et lite øyeblikk gir en indre ro jeg ikke klarer å beskrive. En ro og indre tilfredshet som minner meg på at alt er akkurat slik det skal være. Ingenting trenger å forandres. Jeg trenger ikke presse frem en endring. Akkurat nå er dette øyeblikket perfekt. Akkurat nå er livet slik det skal være. Hvor ofte har vi disse øyeblikkene?

Høsten minner meg på disse glimtene. Vinden er kjøligere, lufta er friskere. Det er som å stå ute i høstsola og ta et dypt pust inn, trekke lufta helt ned i lungene, for så å slippe den ut igjen og føle seg klarere i hodet. Fargene på trærne, bladene på bakken, naturen som gradvis begynner å gi slipp. Den blomstrende naturen som kom med nytt liv og ny energi i våres er klar for å gå videre. Den har gjort jobben sin.

Hvorfor er noe så vakkert likevel er så trist?

Før gledet jeg meg alltid til vår og sommer. Jeg gjør det fortsatt, men den er likevel så kort at den gir meg dårlig samvittighet og gjør meg stressa for at jeg burde vært ute, hatt mer fri, men også utnyttet energien til å jobbe mere. Når de lyse dagene tar slutt er jeg likevel lei meg over at sommeren er over for denne gang.

Når høsten nå kommer, gleder jeg meg til å være mer inne med god samvittighet, til å tenne lys og la roen senke seg innover meg. Men så ligger det et bakteppe som overskygger den lave, men fortsatt varmende sola. En lang, mørk og kald vinter med tyngre klær, is og snø ligger i sikte, og jeg undres; Hvordan kan denne overgangsfasen, kalt høsten, være noe å være til stede i med glede, fremfor tristhet over at sommeren er over og at vinteren er rundt hjørnet? Hvorfor har vi mennesker så behov for å dvele med fortiden og grue oss til den uvisse fremtiden? Hvorfor er det så vanskelig å være i nuet. Hva er det som gir oss mennesker en følelse av ro?

Kan vi lære noe av yogafilosofien?

• Å tillate tankene å vandre
  Når jeg skriver dette sitter jeg og ser på et stearinlys og opplever at tankene samles om den brennende flammen som bringer frem en indre ro. Hjernen vår klarer lettere å konsentrere seg om noe konkret fremfor abstrakt. Om jeg stirrer ut i luften, vandrer tankene mine fort i hundre retninger. Det er naturlig for hjernen vår. Vi fokuserer på en ting, og hjernen skaper assosiasjoner og begynner å tenke på noe annet. Slik vandrer hjernen vår hele tiden, også når vi forsøker å meditere. Dharana beskrevet i Yoga Sutra 3.1 er forstadiet til meditasjon, og betyr å trene på å konsentrer seg gjennom å la tankene vandre. Du fokuserer på en ting, tankene vandrer, du bringer oppmerksomheten tilbake, tankene vandrer, du bringer tankene tilbake. Og over tid blir vi flinkere til å fokusere på en ting om gangen, men det krever trening akkurat som da vi lærte å gå.
  
  
• Å stå i ubehaget det er at ting tar tid
  I kommentarene til yoga sutra 2.55 av Sri Swami Satchidananda står det «The happiness we can recieve by mastery lasts longer than temporary joys.» Jeg tror at en del av vår uro kommer som et resultat av kunstig intelligens og tilgjengeligheten av umiddelbar tilfredsstillelse. Å få «hjelp» fra AI kan gi raske resultater, men bare en midlertidig glede. Det krever en ekstrem disiplin å stå imot fristelsen, men belønningen av å stå i ubehaget det er at ting tar tid, vil være en langt dypere og vedvarende glede og ro.
  
  
• Å gjøre tankene håndfaste
  Å tvile på seg selv skaper uro. Når hjernen spinner i alle retninger, dukker det opp et behov for å samle tankene. Jeg pleier å skrive ned det jeg tenker og føler, for da blir tankene håndfaste ord jeg kan lese og på den måten se de fra et annet perspektiv. Det gir muligheten til å studere tankene og mønstrene mine. I yogafilosofien kalles dette for svadiyaya eller selvrefleksjon. Det kan gi et tydeligere bilde av hvem jeg er, verdiene mine, hva jeg ønsker og en tydeligere retning som skaper klarhet. Når vi har klarhet i hvem vi er, finnes det også en dypere ro.