Å glede seg til høstens melankoli

Fuktigheten av den tykke ugjennomseelige tåken som har lagt seg over landskapet legger seg som en klump i halsen. Men så.
En sprekk i skylaget, et hint av lyseblå himmel og en solstråle som skjærer gjennom og treffer de røde, oransje og gule bladene på trærne som fortsatt står rakrygget selv om bladene snart skal ta farvel for denne gangen.

Så senker mørket seg og dag går til kveld lenge før leggetid. Men så.
Et stearinlys blir tent. En flamme så varm treffer det innerste i øyet og skaper en ro og glede midt i det mørke.

Fuglene flyr av gårde, bladene faller sakte mot bakken og roen senker seg over jorden. En melankolsk følelse over at noe tar slutt brer seg i kroppen, samtidig som naturens langsomme tilbaketrekning gir en ro vi har lengtet etter, og rom til å glede seg til de små tingene hvis vi velger å velge dem.

Melankoli beskrives som noe som er uforklarlig trist, og det er litt sånn jeg ser på høsten. For høsten er idyllisk med alle sine farger, den lave solen som fortsatt kan kjennes varm mot huden og det er noe vakkert i hvordan trærne gir slipp på bladene, men likevel er det noe uforklarlig trist over denne årstiden. Kanskje er det nettopp det å gi slipp, at vi minnes litt på at ikke alt alltid går oppover, men at livets kretsløp faktisk er sirkulært.

Jeg liker krysningen mellom melankolien og gleden. På en merkelig måte gir det en indre ro. Det har kanskje noe med at man ikke trenger å være euforisk for å ha det bra. At ikke alt trenger å gå fort, at det å bevege seg sakte gir en større tilstedeværelse. Og når det blir mørkere ute kan vi velge og skape lys inne. Høsten gir en slik melankolsk glede.

Et sterkt minne fra en slik melankolsk lykke husker jeg fra da jeg og mamma bodde i Italia. Vi hadde lenge snakket om hvor hyggelig det hadde vært å bære kjøkkenbordet ut på den smale, lange balkongen og spise en bedre middag etter jobb. Denne dagen var jeg i et uforklarlig dårlig humør og det siste jeg hadde lyst til var å sitte ute hvor alle naboene kunne se oss. Men mamma ga seg ikke og som en god mor tvang hun meg til å bli med. Det ble den mest minnerike kvelden vi hadde sammen. Mørket senket seg, samtalene fortsatte og stearinlysene ble tent. Den tunge energien over en kjedelig hverdag ble snudd. Denne kvelden innså vi noe viktig. Vi må gidde å skape disse små øyeblikkene av glede, for de kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Det er flere kloke bestemødre der ute som har sagt at det er hverdager vi har flest av, så gjør dem gode. Kanskje det kan gjøre at høstens melankoli er noe å glede seg til?

Derfor har jeg begynt å fokusere mer på små hverdagsgleder, og hver kveld skriver jeg ned en ting jeg gleder meg til dagen etter. Det kan være å tenne stearinlys til frokosten, drikke kaffe uten å være på telefonen og bare se ut av vinduet, gå en tur i frisk høstluft eller se en hyggelig film etter jobb. Å skrive det ned kvelden før, hjelper meg til å glede meg til å stå opp selv på en tung mandag.

I Facebookgruppen til Zengaarden inviterer jeg til en uke hvor vi skal inspirere hverandre til å skape små hverdagsgleder. Mandag 19. oktober starter vi med å dele små hverdagsgleder med hverandre. Kanskje finner du noen nye, små og enkle aktiviteter du kan gjøre for å skape en hverdag du gleder deg til. Du finner gruppa HER, og det er helt gratis og finnes ingen krav for å bli medlem. Her er alle som interesserer seg for yoga, helhetlig helse og livskraft velkomne.

Bli med i Facebookgruppa HER.