Kunsten å være utålmodig utholdene

«Å være utålmodig utholdende» sa Dagfinn Høybråten på konferansen matveien 2026.

Jeg er en person som helst skulle vært ferdig med alt på dagens plan i går. Ikke fordi jeg jobber sakte eller prokrastinerer bort tida, men fordi jeg ofte glemmer og stoppe opp. Så fort et mål er nådd, har jeg allerede begynt å løpe mot neste.

Det berømte hamsterhjulet er til å ta og kjenne på. På sosiale medier bevitner jeg andre i samme bransje gå viralt over natta, tjene millioner på å dele livet på Snapchat, og det tilsynelatende uten å jobbe døgnet rundt. Det virker som at alle har alt på stell på sosiale medier, og vi kan fort få en følelse av at vi alltid er for seint ute.

Det vil alltid være de som går viralt over natta, det vil alltid være de som gjorde det du tenkte på som en god ide i går før deg, det vil alltid være de som har flere følgere, likes og kommentarer enn deg. Men hvor ofte ser vi de som gir opp? Hvor ofte hører vi om de som blir i gamet selv når det er tøft? Hvor ofte ser vi hele historien bak de 50k følgerne? Det er her jeg tror at begrepet utålmodig utholdende kan komme til hjelp.

Utålmodighet kan oppleves som stress hvis vi ikke også er utholdende. Utålmodighet kan skape energi og er en drivkraft for å komme i gang og å få ting gjort. Men i dagens AI-styrte samfunn blir vi lurt til å tro at vi kan sprenge to-do-lista og likevel føle oss bra. Jeg merker det veldig selv bare jeg nå skal skrive dette blogginnlegget. Jeg sliter med å se poenget i å bruke en hel dag på å skrive en tekst som AI kan gjøre for meg ti ganger raskere, og kanskje til og med bedre. Men så er det noe inni meg som skriker etter å få være den skapende kraft. Det finnes et savn etter å gjøre noe på ordentlig. Et savn etter å kjenne genuin stolthet over det JEG har skapt, men det krever en sterk utholdenhet. En utholdenhet som har blitt svakere.

Da vår kjære Kong Harald døde 28.  august i år (2026), hadde jeg kun ett ønske – at samfunnet skulle stoppe opp for et lite øyeblikk. At samfunnet kunne stoppe opp så vi kunne være med våre nære og lese papiravisa, snakke de gode samtalene og kjenne dette øyeblikket på kroppen. Når jeg leser at papiravisa får sin revolusjon når kriser oppstår, tror jeg det handler om at vi mennesker søker og trenger det som er håndfast, noe som forankrer oss i historien vi lever i her og nå. Det er som et iboende behov som ikke blir dekt i den digitale, svevende verden vi lever i.

I august hadde jeg fokus på nettopp dette. Jeg var bevisst med tiden, men også oppmerksomheten min. Jeg satt på balkongen uten telefon og kjente varmen av solstråler mot huden og den svake kjølende augustlufta stryke mot kinnene mine. Jeg pauset når jeg pauset, og jeg jobbet når jeg jobbet. Det var som om livet gikk sakte, men tiden likevel gikk fremover. Hva er det jeg skal rekke? Hva er det du skal rekke?